Nytt sillkrig hotar i Nordatlanten

Ett nytt sillkrig hotar i Atlanten. Nu gäller det att Norge går i täten för att hitta en hållbar lösning och inte för att trappa upp konflikten.

NVG-sill är en av de stora och viktiga resurserna som Nordatlanten har att bjuda på. Det vet alla länder som fiskar i det havet. Ivern att hala upp så många ton sill & annan fisk som möjligt har sedan kriget lett till både överfiske, som nästan tog knäcken på bestånden, och till konflikter som i värsta fall har lett till våld.


Norsk vårgytende sild er en av de store, viktige ressursene Nord-Atlanteren har å by på. Det vet alle landene som fisker på det havet. Iveren etter å hale opp flest mulig tonn sild og annen fisk har siden krigen ført både til overfiske som nesten tok knekken på bestandene, og til konflikter som i verste fall har ført til vold.

De siste årene har landene med tilgang til sildas farvann ikke klart å bli enige om et felles kvotesystem. Resultatet er ifølge avisa Klassekampen at kvotene per i dag ligger til sammen tjuefem prosent over et forsvarlig uttak. Spesielt Færøyene har over de siste årene trappet opp sitt uttak til et nivå der EU har innført handelsboikott mot færøysk sild. 
Norge har på sin side ensidig økt sin andel av uttaket fra 61 til 70 prosent.
«Som den desidert største kyststaten til silda kunne Norge ikke lenger sitte stille og se på at andre tar seg til rette», skriver avdelingsdirektør Sigrun Holst i Nærings- og fiskeridepartementet til Klassekampen.

Holst legger til at Norge er forberedt på å gå tilbake til «sin tradisjonelle andel» under forhandlingene dersom «alle berørte parter gjør det samme».
Det er tøffe tak. Og såpass må det kanskje være. Men KrFs næringspolitiker Steinar Reiten har et poeng når han i Klassekampen advarer mot at takene kan bli så tøffe at de påfører sildebestanden en langvarig og kanskje til og med permanent knekk. Norge har all interesse av å ta en aktiv lederrolle i å finne en bærekraftig løsning på denne konflikten.

Ingen av de involverte ønsker en slik utvikling. Men ingen ønsker heller å gi fra seg en eneste sild til motparten. Til det er fiskerinæringen og tilgangen til matfatet fortsatt for viktig.

Det er lett å forstå iveren til islandske og færøyske fiskere og politikere - og også danske, skotske og engelske, og russiske, samt EU-landene som helhet. Det er også lett å forstå at situasjonen kan bli enda tøffere og mer fastlåst når britene etter brexit blir en helt ny frittstående aktør. Det eneste som mangler da, er at Skottland melder seg ut av

Storbritannia og Orknøyene siden bryter med Skottland. To saker som høres absurde ut, men faktisk har vært på dagsorden i den britiske selvstendighetsdebatten.

Uavhengig av de mest vidløftige brexit-scenarioene, er dagens situasjon i sildefarvannene imidlertid vanskelig nok som den er. Og det haster å få til en bærekraftig ordning. 

Da er det ikke nødvendigvis feil å være tøff i trynet. Tvert imot kan ikke Norge være bekjent av å kaste kortene når det drar seg til. Men det er også viktig å unngå å være så tøff at silda dør. Det nytter ikke om Norge til slutt sitter igjen med hundre prosent av kvoten på en bestand som ikke lenger finnes.

Källa: Nationen 23 augusti 2018 >>
 
OPPSUMMERT

"Surströmming"
1. Kampen om sildekvotene i Nord-Atlanteren har bare blitt amprere de siste femten årene, samtidig som sildebestanden ikke har hatt et godt år siden 2004.

"Peppersild"
2. Nå har Norge økt sin del av kvoten fra 61 til 70 prosent, uten å konsultere de andre.

"Sildesalat"
3. Det kan være nødvendig å være tøff for å få viljen sin. Men det er viktig å ikke bli så tøff at sildebestanden får en varig knekk. Norge må ta en lederrolle i å sikre en bærekraftig løsning.
 

Kommentera gärna:

Senaste inläggen

Bloggarkiv

Länkar

Etikettmoln